Your browser is outdated, and is not supported by this website. Please update your browser for a better experience.

Per Grieg senior har aldri vært i tvil om hva som er hemmeligheten bak industrieventyret han har vært med å skape. 

– Hei sjef! Jeg har lagt en pose med hjemmelagde fiskekaker i kjøleskapet til deg.

Arthur Fjetland stikker hodet inn døren til styrerommet i sjette etasje i Grieg Gaarden i C. Sundts gate. Han er Grieg Gruppens faste kokk ved ulike samlinger og festlige anledninger.  Per Grieg sr. smiler og nikker.

– Tusen takk, Arthur. Er posen tung? Du skjønner, jeg skal sykle hjem i dag.
– Det er nok snakk om et par kilo.
–  Da går det sikkert bra.

Det har aldri vært stor avstand fra medarbeidere til ledelsen i Grieg Gruppen.

Skaperkraften har alltid vært der

Per sr. er godt voksen. Han fyller snart 90 år. Hodet er krystallklart. Den fysiske formen holdes ved like på sykkelen.

– Jeg er i dag den eldste Grieg i vår familie gjennom alle tider. Det synes jeg er en god prestasjon. 

 – Hva er hemmeligheten?

– Flaks, kommer det kontant, før han smiler og utdyper:
– Og alminnelig og sunn livsførsel. Mitt tilbakevende råd og valgspråk er: Alt med måte. Jeg liker ikke overdrivelser av noe slag. Alle overdrivelser er av det vonde.

Senior viser rundt på kontoret. De store glassvinduene gir panoramautsyn mot Vågen. For en skipsarkitekt er det ikke mulig å få en bedre utsikt.

– Jeg har tegnet kontoret selv. Jeg måtte ha det på min måte siden mye av tiden min brukes her. 

Senior har mange arkitekter i nær familie. Mest kjent er hans far, Per Geelmuyden Grieg (1897–1962). Han har blant annet tegnet det ikoniske Sundt-bygget på Torgallmenningen.

– Du vurderte aldri å bli arkitekt selv?

– Det gjorde jeg, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun mente bestemt at vi hadde nok arkitekter i familien, sier han og smiler. 

Dermed ble det studier i Trondheim på det som den gang het NTU. Han tok sivilingeniørutdanning, ble maskiningeniør og skipsarkitekt i 1956. Etter studieoppholdet i Trondheim, jobbet han noen få år hos Det Bergenske Dampskipsselskap og ved Eriksbergsvarvet i Gøteborg som skipskonstruktør. I 1960 ble han spurt av onkelen Halfdan Grieg, som populært gikk under navnet Halla, om å jobbe som skipsmegler i familiebedriften Joachim Grieg & Co.

– Da jeg fikk tilbudet om jobben, tok jeg en ukes betenkningstid. Jeg hadde jo andre planer med utgangspunkt i min tekniske utdannelse. Men til slutt sa jeg ja, sier han og minnes morens advarende pekefinger:

– Jeg husker at hun var bekymret for at jeg gjorde det for pengenes skyld. Men penger alene har aldri vært drivkraften min. Det handler om noe helt annet.  

Det forplikter

Hva det handler om, måtte han for alvor tenke gjennom da han tok over roret i familiebedriften i 1972. Da satte han kursen mot det som i dag er Grieg Group med virksomheter globalt innen shipping, sjømat, logistikk og investeringer. 

– For meg handlet det om to ting. Det ene var å levere firmaet videre i bedre stand til neste generasjon enn da jeg overtok. Men det handler også om å skape noe varig som andre kan ha glede av, enten det er gjennom et meningsfylt arbeid, gjennom kunst og kultur, eller å gi tilbake til samfunnet, sier han, og understreker at det er ikke er profitt alene som skaper suksess:

– Det handler om mennesker. Og det forplikter.

– På hvilken måte?

– Vi er til for de ansatte, ikke omvendt, sier han og utdyper:

– De fleste av oss tilbringer en vesentlig del av vårt liv på jobben. Vi må gjøre arbeidsplassene til gode steder å være slik at våre medarbeidere kan leve et lykkelig liv. Klarer vi det, har vi nådd målet. Det har heldigvis de nye generasjonene i familien tatt til seg.

 Senior har skrevet flere bøker. I selvbiografien «Stafetten» ser han tilbake til 1972: «Hva er det vi egentlig holder på med? Hvor går vi? Og hvor skal vi? Det er spørsmål som dalte ned i bevisstheten min som en naturlig konsekvens av at jeg var blitt leder.»  

– Ansvaret sitter på toppen, men det er ikke mulig å få til dette uten dyktige medarbeidere.  Og medarbeidere skal behandles med respekt. Barna mine og jeg tror på ros som motivasjon, sier han. 

 – Har det alltid vært slik?

– Nei. Da jeg kom inn i firmaet i 1960, var de fleste virksomheter i alminnelighet svært autoritært ledet. Eierne hadde all myndighet og makt, og bestemte også alt. De øvrige medarbeideren visste ikke noe om hvorvidt de tapte, eller tjente penger, sier han og slår fast:

 – Jeg tror jeg innførte begrepet «strategi» som et grunnlag for vår forretning før ordet ble en naturlig del av næringslivet ellers. 

 Eierskap til jobben

Per sr. forsto fort at medarbeidere som hadde en forståelse av egen rolle i firmaet, og hvordan jobben burde utføres, ble medarbeidere som produserte bedre og mer.

– Jeg husker at noe av det første jeg gjorde var å si til meglerne: «Før du tar den telefonen, bestem deg for hva du vil oppnå.» 

 Etter hvert fikk han også utarbeidet strategidokumenter og hvilke forretningsområder det skulle satses på. 

 – Vi begynte en systematisk analyse. Hvordan var det naturlig å dele opp vår virksomhet i ulike forretningsområder? Og hvordan skulle vi legge forholdene til rette slik at våre medarbeidere skjønte hva de selv kostet og produserte? Det ble en ganske tung prosess, men en helt nødvendig sådan. Dagens Grieg Group er basert på seniors idé om ulike forretnings- og ansvarsområder. 

 – Vi har vært velsignet, jeg i hvert fall, ikke bare med å ha gode medarbeidere, men uhyre interessante og drivende dyktige folk. Mange av dem har også blitt mine nære venner. 

 – Vi har selvfølgelig en gjennomstrømming av folk, men jeg kan med stolthet si at vi er en ettertraktet arbeidsplass. Vi har medarbeidere som har vært med oss i mange år, sier han og legger til:

– Vi pleier å si at de ansatte er en del av vår storfamilie.

– Du blir aldri lei av å snakke om de ansatte?

 – Nei, og grunnen til det er åpenbar. Hva kan vi som ledere og eiere gjøre? Vi får av og til en god idé. Vi kan kanskje til og med føle et kraftig initiativ til å sette noe i sving. Men det å sette noe i sving betyr lite uten dyktige medarbeidere som har evne til å tenke selvstendig. 

Flere bein å stå på

Men ingen suksess kommer av seg selv. Og suksess og motgang går ofte hånd i hånd. Slik er det også for senior. Da katastrofen først rammet, kom alt på en gang. Sammen med bankmannen Per Waaler bygget han opp rederisuksessen Star Shipping på 1960-tallet. Teknologiske nyvinninger og spesialkonstruerte lasteluker gjorde skipene ekstremt effektive, og skapte en eventyrlig vekst for partnerne.

– Per Waaler og jeg var som tvillinger. Vi reiste sammen i ti år for bygge opp rederiet, minnes han og peker på et sort-hvitt fotografi av en mann i sin beste alder. Det unike samarbeidet fikk en altfor brå slutt. 

– På en av de få reisene til utlandet jeg ikke var med, omkommer han i en flyulykke. Han var på vei til Japan, og ulykken skjedde under en mellomlanding i Moskva. Det hele var et stort tap og et voldsomt sjokk for alle. Vi var det nærmeste du kommer å være tvillinger, uten å være i slekt, sier han.

 Senior fikk erfare at en ulykke sjelden kommer alene.

– Tre av veggene rundt mitt forretningsmessige liv falt bort over natten på første halvdel av 1970-tallet. Samme år som flyulykken skjedde, døde onkel Halla. Det ble tøffe greier. Men lykken var at vi hadde et par medarbeidere som var veldig solide, spesielt Bjørn Østervold, som også ble min gode venn. Han tok over som president i rederiet. 

– Lærte du noe av det som skjedde?

– At Per skulle falle ned på tur til Japan? Nei, en slik katastrofe kan man ikke lære noe av. Men jeg lærte av de nye oppgavene. Jeg ble jo skipsreder over natten. Vi måtte gjøre våre største anstrengelse å holde kontroll over Star Shipping. Men så kom altså shippingkrisen i 1974. Den satte oss virkelig på prøve.

 Krisen skulle vare i 13 år. Men han klarte å redde Grieg Gruppen fra konkurs. Så vidt.

 – Jeg klarte å hale meg gjennom krisen med fingrene ytterst på bordkanten. Vi kom aldri i hendene på bankene, og klarte våre forpliktelser. Så kom heldigvis de gylne 90-årene, sier han og forklarer hva som reddet Grieg Gruppen:

– Vi hadde flere bein å stå på. Vi hadde både forsikring, Grieg Transport og vi hadde skipsmeglerfirmaet. Og hele tiden snuste vi på nye muligheter. Man må aldri bli passiv i en krise. Da går det fort galt.

Noe større enn seg selv

Skaperkraften i Grieg-familien har alltid vært der. Arkitekter, gründere og dyktige forretningsmennesker. Og alle som jobber i Grieg Gruppen, enten det er i havbruket, med shipping eller med investeringer, er med på å skape verdier som styrker lokalsamfunn både i Norge og utlandet. En ting er milliardverdier som kommer samfunnet til gode gjennom skatteinntekter, ringvirkninger for lokalt næringsliv og arbeidsplasser. I tillegg har familiens stiftelse, Grieg Foundation, gitt over 700 millioner kroner tilbake til gode formål lokalt og internasjonalt. 

 – Støtte til barn og unge har alltid vært viktig for stiftelsen, forklarer senior.

Det begynte med SOS Barnebyer der han etter hvert var med å lede virksomheten både i Norge og internasjonalt, som styremedlem. En av hovedpilarene til Grieg Foundation har alltid vært støtte til utdanning, spesielt for jenter i fattige deler av verden.

– Jeg tror på menneskers iboende kraft til å reise seg og ta styringen over egne liv. Men av og til trenger man litt hjelp for å komme i gang. Utdanning er nøkkelen for mange når de skal løfte seg selv og familien ut av fattigdom.

Stiftelsen bidrar også til mange prosjekter i Norge. Prosjektene som støttes må ha potensial til å skape endringer og styrke lokalsamfunnene de er en del av. Også forskning og medisinsk utstyr har stiftelsen bidratt med, blant annet til Haukeland sykehus. 

 – Vi vil ikke bare være en stiftelse som venter på søknader, men tar også initiativ selv for å finne gode prosjekter vi kan støtte.

 Å gi tilbake til samfunnet, har gitt en ekstra dimensjon i livet til Per sr.  

– Jeg var allerede tidlig i gang med tanken om å bidra til noe mer da jeg begynte som skipsmegler. Jeg ville ikke at sporene etter meg bare skulle være i bankbøkene. Og jeg er helt enig i det Trond Mohn har sagt: Den som ikke gir, vet ikke hva de går glipp av.

– Når man gir til andre, handler det om noe større. Man gir på mange måter tilbake til seg selv. Det føles godt, legger han til.

 

Kunsten, kulturen og private bidrag

Da prosjektet bak byggingen av Grieghallen gikk tom for penger, stilte senior opp og åpnet lommeboken for hjembyen nok en gang. Grieghallen åpnet dørene i 1978. 

– Da jeg ble styremedlem i Harmonien, var kravet også at jeg fikk være med i Grieghallens styre. Da min forretningspartner Per Waaler døde, ble det en enda større forpliktelse for meg å få ferdig prosjektet. Det klarte vi. 

Både senior og barna ha bidratt raust til Bergens kunst- og kulturliv gjennom årene. Som hovedsponsor for Bergen Filharmoniske Orkester finansierer de plateutgivelser og turneer. Senior elsker også opera og alt annet han kaller skjønne kunstformer.

– Det er nesten som vi har følt en forpliktelse å gi tilbake til byen vår og samfunnet ellers, uavhengig av hva politiske myndigheter måtte mene, sier han og peker på det faktum at det stort sett er private givere som har sørget for at kunstmuseer og andre kulturinstitusjoner har noe å vise frem til publikum.

– Jeg har sans for malerkunst, skulptur, klassisk musikk og opera. Black metal har jeg ikke skjønt noe av. Men det er sikkert min feil, sier han og humrer.

– Hva med moderne kunst?

– Det er mye bra der også. Mitt fokus er mer klassisk, men min datter Elisabeth har sørget for å løfte frem nyere kunst, og spesielt kvinnelige kunstnere.  

Griegsamlingen, som inneholder mye av den norske gullalderen innen malerkunst, er utstilt hos kulturhuset Oseana i Os i Bjørnafjorden utenfor Bergen. Kulturhuset, som kostet 200 millioner kroner, ble realisert etter en raus pengegave fra Per sr.

– Det er jo knapt en kulturinstitusjon, eller et museum i Bergen, som ikke er startet av private. Men det er jo bra at kommunen har tatt over driften av ulike institusjoner etter hvert. Jeg har ikke noe imot et slikt partnerskap mellom det private og det offentlige, bare så det er sagt. Men uten private, hadde det ikke vært mye kunst og kultur for publikum.

En motor i magen

Hva er det som har gitt Grieg-familien stadig mer vind i seilene etter at sjøkaptein Joachim Grieg gikk i land for godt i Bergen og fikk skipsmeglerbevilling 1. januar 1884?

– Å få ting til å «move onwards» er nok en medfødt egenskap tror jeg. Det kommer nok fra begge familier, både fra mor- og farssiden. 

– Du har en gang sagt at du har en motor i magen?

– Uttrykket stammer nok opprinnelig fra min onkel. For ham var det ikke bare positivt. Han døde før tiden, og var nok en veldig stresset person.

 For Per sr. handler uttrykket om å få ting til å skje.

– Det kjennes ut som mange av oss i familien har vært født med en motor i magen. Og det kan vel betegnes som en form for «drive», eller uro, hvis det ikke foregår ting som man føler seg tilfreds med, sier han og slår fast:

– Det betyr også hele tiden å se nye forretningsmuligheter.

Evnen til å finne nye muligheter, begynte allerede med Joachim Grieg. Skipsmeglerfirmaet han stiftet i 1884, ble fort en av Nord-Europas ledende. Han var med på overgangen fra seilskip til dampskip. Frakten kunne gjøres raskere og mer effektivt. Joachim Grieg grep også en annen mulighet da telegrafen kom. Dette nye tekniske vidunderet, tok han i bruk umiddelbart da det ble tilgjengelig. 

– Han fikk en stor konkurransefordel som han utnyttet til direkte kontakt med markedene ute, sier senior, som har arvet denne egenskapen:

– Jeg var heller aldri redd for å utnytte potensialet i ny teknologi som kunne effektivisere driften. Da dataalderen for alvor gjorde seg gjeldende, ivret jeg for at medarbeiderne skulle ta i bruk det som ga oss et teknologisk forsprang på konkurrentene. 

Nye generasjoner

De fire barna til senior er alle aktive i den daglige ledelsen av selskapene der Grieg Maturitas er morselskapet. Camilla, Per jr., Elna-Kathrine og Elisabeth Grieg var alle en del av generasjonsskiftet som ble gjennomført i 1999. 

– At alle barna var med, ble jeg advart mot. Men jeg hørte heldigvis på min kone. 

Seniors ektefelle, Elna, gikk nylig bort, 88 år gammel. Selv om hun ikke tok del i forretningsvirksomheten, har hun satt dype spor etter seg i Grieg Gruppen.

– Dere kan bare våge dere å bli uvenner, sier senior høyt før han fortsetter:

– Det var det hun sa til våre fire barn etter generasjonsskiftet. Hvorfor dette fungerer den dag i dag og grunnen til at vi fikk det til, skyldes i stor grad min kones holdninger og hvordan hun har installert egne verdier i våre barn.

– Er du stolt over hva du har fått til?

– Ja, det er jeg. Ikke bare at vi har skapt et globalt industrieventyr, det som betyr mest er de ringvirkningene vår virksomhet har skapt for Bergen og Vestlandet og tusenvis av familier hjemme og ute, sier senior.

– I øyeblikket går det så det griner. Og for meg som 90-åring, å sitte her og se at dette gror samtidig som jeg har fått mitt 12. oldebarn, og at alle er friske og tidig: Nei, det er nesten ikke mulig å være så heldig.

Tekst: Ove Sjøstrøm, Apriil. Foto: Grieg Foundation og Håvard Kroken Holme, Apriil.